Historie

Vår historie fra bladet =Drammen

Tekst: Heidi Constanse Næs Bakken

historie_bildeHan begynte å bygge sitt første studio i Halden i 1982. Målet var å åpne et tatoveringsstudio som var i forskriftsmessig stand. Det trodde han var mulig ved å samarbeide med helsevesenet og kommunelegen. Så enkelt skulle det ikke bli.

Masse motgang og en utrolig lang vei har han gått fra den gangen til dagens tatoveringsstudio, Starlight Tattoo, som ligger i Øvre Storgate 9. Hans pågangsmot er årsaken til at mange har tatovering som levebrød, og at tatovering i dag blir utført i godkjente lokaler.
Han var ikke gamle karen da han fikk interesse for tatoveringsfaget.

– Jeg var fire år da min onkel Øyvind kom hjem fra sjøen med en skute tatovert på armen. Da han viste den til meg, så var det for meg på samme måte som når andre møter Jesus, det var en åpenbaring. Det var helt utrolig for meg at det fantes muligheter for å kunne utføre et så flott kunstverk på kroppen til folk.

– Jeg kan huske fatter’n min sto ute og holdt på med bilen sin, jeg var rundt fem år den gangen når jeg spurte han om han visste hvor en kunne lære det å tatovere, om det fantes en skole for det. Fatter viste ikke, men trodde det var mulig i Danmark, men at jeg helt sikkert ville velge en annen jobb når jeg ble stor.

I Danmark betød det Kong Frederik den niende, som hadde mye av æren for spredningen av tatoveringer. Han ble kalt Seilerkongen» eller Sjømannskongen på grunn av sine mange tatoveringer, som han ofte viste frem med stolthet. Han sørget også for at lovens bokstaver om tatovering kom på plass 8. juni 1966.

Da Tony var elleve fikk han tak i en dansk bok om tatovering. Den het Tatovering i ord og bilder. Der sto det at en tatoveringsmaskin fungerer som en ringeklokke. Han bestemte seg for å prøve å lage en tattoomaskin, han skrudde ned alarmklokka til heisen i blokka han bodde i og han skar av en bit med vinkeljern på et gjerde utenfor blokka, filte den til som en ramme, boret noen hull for så å prøve bygge en maskin ut av delene.

Historie2Ringeklokka hadde bare en elektromagnet og han visste heller ikke at han trengte en kondensator for at den skulle gå jevnt. Han brukte omformeren til togbanen sin som strømforsyning, og prøvde den på noen kamerater, men den gikk akkurat som en ringeklokke, og var ubrukelig som en tatoveringsmaskin.

Så en dag under en brannøvelse på skolen satt han ute i skolegården og tittet opp på brannalarm-klokka, han tenkte at der er løsningen. Så på kvelden skrudde han den ned, og den hadde to elektromagneter akkurat som på bildene av tatoveringsmaskinene. Denne maskinen gikk litt bedre, men siden den også manglet en kondensator så var den også ganske ubrukelig.

Dette var på den tiden han bodde i Oslo, hvor han er født. Da han var fjorten år flyttet han til Halden, og der fikk han mange eldre venner som gjerne stilte opp så han fikk prøve ut tatoveringsferdighetene sine. Han drev med dette på gutterommet og hjemme hos vennene sine. Maskinene var ubrukelige, så tatoveringene ble stukket inn i huden på den gamle måten for hånd, med nåler festet på en kulepenn.

Etter hvert flytter Tony ut fra heimen, og ned til en hybel som han fikk leid i Elvegata 15. Et sted som han gjorde om til tatoveringsstudio, noe som ikke var et problem for dem siden det var en hobby. Han tatoverte alle som ønsket en tatovering gratis for å lære å få mere erfaring.

Det var først når han ønsket åpne et offisielt studio at problemene viste seg. Da Tony tok kontakt med kommunelegen i Halden og fortalte dem at han ville starte med et og ønsket råd og veiledning fra dem, fikk han svar fra kommunelegen at de ikke ønsket. At de ikke ville ha noen tatoveringsvirksomhet, i denne byen eller i Norge. Videre sa de at tatovering skulle bli forbudt.

Tony hadde leid seg et lokale i Elvegata 3. Lokalene lå sånn til at tattoostudioet ville bli som tattoosjappene de hadde i København i Danmark. Det gikk en trapp ned fra fortauet for å komme inn i butikken.

Han spurte dem om det var forbudt med tatovering i Norge, noe det ikke var. Tony fortalte at siden det ikke står noe i Norges lover om at det er forbudt med tatovering i Norge, så ville han åpne et studio.

– Da er dere pliktig til å veilede meg så det tatoveringsstudioet jeg vil bygge opp får en forskriftsmessig og hygienisk standard. Og det var de enige i.

Han begynte å pusse opp lokalene han hadde leid i Elvegata 3, i den tro at kommunelegen ville hjelpe ham med å få åpnet et forskriftsmessig og hygienisk registrert tattoostudio i Norge. Han fikk et brev fra kommunelegen om at tatovering vill bli forbudt i Norge, så de ville fraråde ham å investere i den bransjen.

– De første brevene jeg fikk fra kommunelegen kastet jeg. Hvis noen av mine kunder hadde lest dem, så ville ingen ha latt seg tatovere! For i de brevene så sto det at, ved å la deg bli tatovert så ville du få smittsom gulsott, rosen, syfilis og en masse andre blodsykdommer som ikke var mulig å behandle, noe som kunne føre til amputasjon av den kroppsdelen du har tatovert, refererer Tony.

I brevene sto det også at ved frivillig å la seg tatovere, så ville all behandling av sykdommer som oppstår ved å la seg tatovere og det ved frivillig å påføre seg med smittefare, gjøre at du ikke faller inn under den offentlige helsetjenesten og at all behandling måtte betales av pasienten selv.

– Jeg spurte kommunelegen om hvorfor dette er et problem, for dem har jo i mange år visst at jeg har drevet med tatovering, og dem har ikke klaget eller brydd seg om den virksomheten.

Han svarte Tony at det var greit fordi det var en hobby og at det er lov å ha en hobby i Norge. Det å åpne en tatoveringsbutikk i Norge, hvor Fru

Olsen i gata kunne gå rett inn i og kjøpe seg en tatovering, ville medføre store problemer. Dessuten så ville de ikke ha et tatoveringsstudio i Halden eller i Norge.

– Enda en gang kunne jeg fortelle kommunelegen at siden det ikke står i Norges lover at tatovering er forbudt så åpner jeg.

Kommunelegen gjorde det vanskelig. Alt han fikk Tony til å gjøre med oppussingen måtte rives ned igjen, men til slutt etter at kommunelegen hadde puttet en masse kjepper i hjulene, så var lokalene klare for å åpnes. Tony fikk imidlertid ikke lov å begynne virksomheten før Halden Helseråd hadde vært på befaring.

 

På åpningsdagen med mange kunder ventende, kom representantene fra Halden Helseråd med Herr Woldseth i spissen.

– Ja, dette ble jo flott, sa kommunelege Woldseth, og de andre representantene nikket enig.

– Ja det skulle jo bare mangle, svarte Tony, nå har jeg jo gjort alt dere ba meg om å gjøre for å få dette godkjent. Så sier kommunelege Woldseth til meg at nå kunne jeg bare stenge døren for godt.

– Hva! sier jeg. Jeg har jo pusset opp disse lokalene etter deres ønsker.

– Ja, sier han, men du forstår at etter lovverket om høyde under taket i en butikk, så er det for lavt under taket her, så det er bare å stenge. Tony spurte om han ikke viste om at det var for lavt under taket i disse lokalene, når jeg begynte å pusse dem opp?

– Jo, sa han, vi prøvde på alle mulige måter å få deg til å gi opp denne geskjeften som vi ikke ønsker å ha i Halden, så dette var den eneste måten, vi kunne få deg til og gi opp å stoppe deg på.

Han ble ganske paff og oppgitt, men som den utrolige sta jævelen han er, skulle han ikke tilfredsstille de ønskene kommunelegen hadde om at Tony skulle gi opp sin drøm. Derfor tar han kommunelegen i hånden og sier:

– Tusen takk Herr Woldseth, for nå vet jeg akkurat hvordan det neste tattoostudioet skal bli. Kommunelegen ble helt stiv i ansiktet, og sier:

– Det var da utrolig hvor sta du er, kan du ikke skjønne det at vi ikke vil og ønsker å få tatovering i Norge!

For Tony var det bedre å finne noen lokaler med den riktige høyden under taket, så han tok med seg kundene sine tilbake til der han hadde sitt provisoriske tatoverings studio, og fortsatte med sin hobbyvirksomhet i Elvegata 15.

Det neste brevet Tony fikk fra kommunelegen den 8. februar 1985, som han har tatt vare på, begynner sånn: « …En er blitt gjort kjent med at de ønsker å begynne med en virksomhet med tatovering på hud. Det vil være strenge krav til hygiene, lokaler og sterilitet ved slik virksomhet i Norge. Etter konferanse med Helsedirektoratet har en fått beskjed om at det foreligger et forslag om å forby tatovering i Norge. Når dette blir vedtatt er ennå ikke kjent, men opprettelse av tatoverings-salonger vil uten tvil fremskynde vedtaket. «Dersom det oppstår noen komplikasjoner … hos personer de har tatovert, vil Halden Helseråd kunne bli nødt til å treffe vedtak om å stoppe virksomheten.»

Med dette brevet følte Tony at tingene begynte å løsne, og at kommunelegen nå var på gli. Han ble spurt av kommunelegen om han kunne innhente lovverk fra andre land, sånn at de hadde noen lover de kunne sammenligne med om å innføre et lovverk om tatovering i Norge. Tony skaffer til veie lover om tatovering fra England, USA, Danmark, Nederland, Tyskland og Sverige.

Etter en tid flytter Tony inn i en tomannsbolig utenfor Halden, i Sørliveien i Berg Kommune. Han innreder stua si til tattoostudio og begynner å ta i mot kunder der. Etter noen år var han lei av å måtte bo i et tatoveringsstudio, med kunder som kom til alle døgnets tider. Han ønsket å få seg en ny bolig, og et separat studio.

Han fant et nytt lokale i Tistedal, rett utenfor byen. Da Tony forklarte utleier at han skulle bygge et tatoveringsstudio, svarte han:

– Det er deg det har vært så mye bråk rundt i mediene. Kult, jeg er gammel sjømann og selvfølgelig skal du få leie de lokalene, men jeg trenger en uke på å få ryddet ut av dem.

Dermed fikk han et nytt lokale på hundre kvadrat for den nette sum av kroner 1800 i måneden. Han gjorde seg ferdig med å pusse opp det nye tatoveringsstudioet, og åpnet sine dører for kunder som kom til ham fra hele landet.

Med eget studio var det viktig med butikktelefon. Men Telenor skuffet ham da de førte opp Starlight Tatooing under «Takrenner og tauverk» i katalogen. Etter et år fikk han rettet det opp, og nå var Tatovering for første gang oppført som et eget yrke.

Navnet Starlight Tattooing fikk han en gang han skulle tegne seg et nytt visittkort. Han tegnet to tatoverings maskiner som kom flygende sammen med en masse stjerneskudd på himmelen. Han brukte aldri den tegningen, men beholdt navnet han hadde kommet på.

Han utviklet også en egenerklæring som alle kundene måtte fylle ut før de tatoverte seg. Egenerklæringen hadde to funksjoner for han. Den ene var at han skulle kunne dokumentere sin omsetning på tatoveringene ovenfor skattemyndighetene. Den andre var at han kunne følge med på hvor i Norge kundene hans kom fra.

Så den 4. juni 1991 fikk Tony Fagermo et nytt besøk av kommunelege Karl E. Woldseth som kom på befaring. Han sendte Tony et nytt brev datert 10. juni 1991 og det brevet begynte med. « … var undertegnede på befaring i lokalene. Det var nyoppusset og hadde rene, lett vaskbare flater. Toalett skulle installeres i bakrom. Det var kjøkkenbenk med vask og enhånds blandebatteri.

Videre var det anskaffet tørrsterilisator og autoklav til sterilisering av utstyr.»

Brevet lyder videre: «Fagermo har tydelig oppslag om aldersgrense 18 år og at personen ikke skal være beruset. Hevder selv å ha avvist personer ut fra disse kriterier. Dersom han følger de retningslinjer for sterilitet som han selv beskriver, og unnlater å tatovere unge og rusa personer, synes virksomheten å være innenfor forsvarlige rammer.»

Han forteller at det nå virket som det gikk den riktige veien. Det begrunner han med at Woldseth snakker om studioet ved navnet Starlight Tattooing og skriver under med vennlig hilsen. Nå virket det som kommunelegen virkelig var i ferd med å godta at det haddekommet et tatoveringsstudio til Halden.

 

– Så det å være en sta jævel gir frukter.

Ved å se på sine egenerklæringer fant Tony ut at de fleste kundene han hadde kom fra helt andre deler av landet enn Østfold. Han begynte å se seg om etter en annen by og begynne med tatovering i. Han hadde også mange kunder fra Buskerud, og en dag kom det et ektepar fra Drammen som heter Marianne og Erik Evensen. Han begynte å prate med dem om sine planer om å flytte på tattoostudioet, hvorpå Erik foreslo Drammen som er et knutepunkt.

– Så jeg sa til dem at jeg ville komme til Drammen og se på byen med det dårlige og frynsete ryktet. Det passet meg utmerket å reise til Drammen påsken 1992. Jeg hadde booket meg inn på et hotell som lå ved bybrua og skulle bruke hele påsken på å lete etter lokaler og et sted å bo.

Han kom over et prospekt på et lokale som Fretex skulle selge i Haugesgate 84. Tony tittet inn i gjennom vinduene, og det han så var bra. Han hadde offisiell åpningsdag i Haugesgate 84, den 20, februar 1993. Dette studioet beholdt han til september 2001. Da åpnet han et nytt i Øvre Storgate 9, innredet i femtitallsstil. Der ligger det fortsatt.

 

Når du kommer inn er det tyggegummifarger, Fender og 50-tallet som møter deg. Det er som om du befinner deg i en scene fra en film. Veggene er dekket av forslag til tatoveringer og prisene er angitt. Omgivelsene er varme og humoristiske.

Han forteller at han er opptatt av kundene. Der noen velger tatovering som et kunstverk har andre igjen vært mobbeofre og får selvsikkerhet ved å skaffe seg en tatovering. Andre dekker over arrdannelse med motiver og får et helt annet liv. De ser da på kunstverkene i stedet for arrene.

– En tatovering er et helt personlig smykke, sier han.

I dag er det kø, og fornøyde kunder kommer tilbake for å få en ny tatovering, signert Tony. Mannen som aldri ga opp, og bidro til tatoveringens kår i hele landet.